Mat,  Norge

Brønnøysund, Vega og Ylvingen

Kystriksveien, fylkesvei 17 starter i Steinkjer og ender i Bodø etter 650 kilometer. Dette er regnet som en av våre nasjonale turistveier.

Vi startet i sør og tok den til Brønnøysund med en dagstur ut til Vega og Ylvingen. Vega ligger strengt tatt ikke langs fylkesvei 17, men hører med til severdighetene man må se underveis.

Den spekaktulære delen av Kystriksveien kommer ikke før man har tatt ferga fra Holm til Vennesund. Da kommer man helt ut til kysten og man får en liten smak av det typiske Helgelands-landskapet.

Torgarhaugen og Torghatten

Vårt mål var et helt nytt B&B-tilbud sør for Brønnøysund, ved Torghatten. Torgarhaugen ligger virkelig ved foten av fjellet. Deilig tilgjengelig for dem som vil ta den halvtimeslange turen opp til det berømte hullet. Bygget er moderne og stilig og med den grånende fargen passer det godt inn med fjellformasjonene rundt.

Innsjekkingen var veldig enkel, ved hjelp av en sms-kode vi fikk på telefonen. Deretter snørte vi på oss turskoene og tok den relativt korte turen opp til hullet. Klokka var 16, men det var fortsatt greit med folk på stien.

Dette er et «ubemannet» B&B, men nå på sommeren er det en kafe som serverer litt lett mat fram til kl 18. Der får vi også en øl etter den «strabasiøse» turen opp! Deilig å få beveget seg litt og deilig med en belønning etter mange timer i bil! På terrassen utenfor ser man milevidt rundt seg.

Campingplass med gourmetmat

Kl 18 var imidlertid litt for tidlig for middag for oss, så vi hadde bestilt bord på Torghatten Camping og StrandRestaurant. Den ligger kun 300 meter fra Torgarhaugen.

Av bildene på nettsiden, ante vi at dette kunne bli bra. Forventningene ble ikke lavere da jeg på telefon fikk spørsmål om vi ville ha den fulle 8-retteren! Yes, please! Vi er ikke vonde å be!

Dette må være den eneste campingplassen i Norge med gourmet-restaurant! Og jeg forventer i alle fall ikke å finne noe sånt på en campingplass.

Selve campingplassen ligger veldig idyllisk til, ytterst på en halvøy med en liten lun vik. Den er lukket igjen med kampesteiner slik at de kan ha et håp om badetemperaturer om sommeren. Barn lekte med kanoer i trygge omgivelser mens vi satt inne og spiste.

Spennnde innredning, store vinduer ut mot havet og en utrolig blid og kunnskapsrik betjening gjorde dette til en flott matopplevelse.

Nå vil jeg ikke helt si at 8 retter er dekkende, siden den første «hors d’oeuvre» og de to trøffelkulene knapt kan kalles en rett. Men en god 6 retters med et par hvileretter var uansett over all forventning.

Feriens beste!

Skalldyrsuppen er noe av det beste jeg har spist! Overraskelsen rømmegrøt med melk med kokoslikør i, var absolutt uventet og noe jeg aldri har fått noe annet sted! Kreative kokker som fortjener skryt!

Vi tok en vinpakke og fikk noen veldig gode viner som passet perfekt til maten. Mye lokale råvarer, ikke kjøtt, bare fisk og skalldyr (og rømmegrøt). Vi savnet på ingen måte kjøttet etter dette måltidet!

Det var deilig å kunne rusle de 300 meterne tilbake til senga og bare velte seg nedpå etter dette gourmetmåltidet!

Historier fra Vega

Hvis du har bestilt frokost på Torgarhaugen, serveres den av en hyggelig dame i kafeen i andre etasje. Det er imidlertid mulig å benytte seg av et felleskjøkken til å ordne seg sin egen frokost.

Arnhild serverer blant annet røkt fisk fra Vega-øyene. Hun forteller at hun var den siste som flyttet fra den lille øya Søla øst for Vega. Faren hennes kom dit på 60-tallet. Han bygget seg vei langs vannet for å få fe og fôr fram og tilbake til beiteplassen. Før den tid, hadde de måttet klatre over fjellet for å komme til åkerlappen.

Strøm hadde de ikke, men telefon fikk de til slutt! Men i 1969 ble det ikke lenger levelig for folk ute på Søla og Arnhild flyttet til «byen».

Hun tipset oss om at vi fikk en flott utsikt mot Søla fra Vega-trappene.

Verdensarvsenteret og Unesco

Kjøreturen fra Torghatten til fergeleiet tok ca 30 minutter. Deretter tar selve fergeturen tar ca 45 minutter. Hvis noen skal av eller på på Ylvingen, kjører ferga innom der!

Det er ca 11 km fra fergeleiet på Vega til Gladstad, som er «sentrum» på Vega. Derfra er det ytterligere en mil til det nye Verdensarvsenteret som ligger helt ute i havgapet. Selve bygget er værbitt og grått og sklir nesten ubemerket inn mellom knauser og skjær.

Ederdun

Inne på Verdensarvsenteret får vi lære mer om hvorfor Vega har fått plass på Unescos berømte lister. Vi lærer om kvinnene som drev gårdene, og at det på Vega var jentene som arvet gårdsbrukene. Sønnene skulle ut på sjøen, så det var kvinnene som drev jorda og holdt liv i dyrene.

Vi får også høre om den berømte ærfuglen og hvordan man sanker dun fra reirene. Og ikke minst får vi kjenne på dette vidunderlige dunet som nesten er lettere enn luft.

Det produseres fortsatt ederdunsdyner på Vega-øyene. Produksjonen er på rundt 15 dyner i året og det er et års ventetid på å få dem levert. Prisen ligger på ca 60 000 kroner! Men å ligge under en slik dyne, må føles som å ligge under en deilig sommersky!

Fraflytting

På 70-tallet villet Staten at det ikke lenger skulle bo folk på Vega-øyene. Folk fikk penger for å flytte derifra. De måtte skrive under på at de lovet å aldri flytte tilbake.

Heldigvis snudde denne trenden. Nå er det aktive gårdsbruk, nyslåtte åkre, beitedyr og hus med folk overalt på Vega. Verdensarv-statusen har gjort Vega til et yndet turistmål.

Det at Jon Aga flyttet til Vega og startet opp Vega Havhotell i 2003 har hjulpet. Han og kona Anne tilbyr gourmetmat i verdensklasse i majestetiske omgivelser. Havhotellet bidrar absolutt til at folk kommer til øya.

Lokalmat

Og mattradisjonene har fått flere til å tenke lokalt og eksklusivt. Fisken vi fikk til frokost på Torgarhaugen, finner vi igjen på en liten gårdsbutikk langt inne på øya, der veien slutter.

På Stavsmarken gård og pølsemakeri møter vi eier Bente i butikken. Bente har tre ulike spekepølser til salgs. Hun forteller at de nettopp har sendt inn en av pølsene sine til konkurransen Norsk måltid!

Spekepølsene lager de av egne griser og de produserer også kjøtt fra andre folk på øyene. Det som begynte som en hobby de lærte seg via YouTube, har nå blitt et levebrød for Bente og mannen Lars.

Vi lar oss friste av lokale pølser, kjøttboller og havsalt med tang fra Lofoten. Bilen ble fylt med pølser. Det er alltid koselig å kunne kjøpe med spiselige suvenirer og gaver både til oss selv og venner som vi vet vil sette pris på lokale kvalitetsprodukter. Nok et lærerikt og koselig besøk hos lokale produsenter!

Vegatrappa

Vi tar turen til Vegatrappa, som ble anbefalt av Åshild på Torgarhaugen. Derfra skuer vi bort på den lille øya hun kommer fra. Jeg kan ikke skjønne at det har vært levelig for mange familier der ute.

Like lite som jeg skjønner at folk har bygget en trapp med nesten 2000 trappetrinn opp på fjellet Ravnfloget. Hvis du ikke liker trapper, kan du prøve Via Ferrata… selv om den på meg virker om mulig enda mer avskrekkende!

Vegatrappa består av stier og bruer frem til selve trappa opp til Ravnfloget. Fjellet rager ikke mer enn 350 meter over havet, men når man starter på 0, er det like fullt mange høydemeter. På toppen kan du nyte en fanastisk utsikt mot Søla og resten av Vegaøyene.

Det blir ikke så mye fysisk aktivitet for oss på Vega denne gangen. Jeg ser imidlertid for meg at strålende vær og stille sjø er perfekt for å padle kajakk.

Ut i naturen

Bor man ute på øya i noen dager, er det også ypperlig å sykle. Er man der bare på dagstur, blir avstandene for store. Det er mange turveier og stier man kan ta i tillegg til fjell man kan klatre.

Strender finnes det også, selv om badetemperaturene nok er litt i kjøligste laget.

Ylvingen

På vei tilbake igjen, ber vi fergemannskapet om å slippe oss av på Ylvingen. Jeg dobbeltsjekker også at de kommer og henter oss to timer senere, med neste ferge! Vi kjører til kafeen Himmelblå, kjent fra TV-serien med samme navn, parkerer bilen og tar fram syklene.

Vi hadde også brukt syklene på Den Gyldne Omvei på Inderøya. Det var en fantastisk opplevelse!

Sykkelturen til sørspissen av Ylvingen skal ta bare 20 minutter. En kort tur, uten de helt store severdighetene, selv om vi kunne valgt å stoppe på tyskerfortet. Men det har vi jo sett på TV og velger å hoppe over denne gangen.

Det mest fascinerende er at selv om øya ser nesten paddeflat ut fra sjøen, består den av to høydedrag og et flat «dal» mellom de to. Og på den flate sletta går det en vei i en rett strek i flere kilometer. Det føles i alle fall slik!

Man føler seg nesten hensatt til en annen verden, der vi sykler av gårde. Vi er helt alene på en smal asfaltvei der det gror gress mellom hjulsporene!

Himmelblå

Ved veiens ende, møter vi et skilt med privat vei og snur og sykler samme vei tilbake igjen. Vi tar en kaffe og en øl på brygga hos Himmelblå mens vi nyter solen som speiler seg i et blikkstille hav!

Det er ikke butikk på Ylvingen, så vidt vi kunne se. Det er bare kafeen som selger kaffe og kake, og mat og drikke, men det leies ut husvære og båt til folk som ønsker å fiske. En glamping igloo var det også der for de som ønsker en annerledes overnatting!

Nok en hyggelig overraskelse

Ferga husker å hente oss og vi kommer oss tilbake til fastlandet. Denne kvelden har vi reservert bord på restaurant Svang i sentrum av Brønnøysund.

Døra får oss til å tro at vi skal inn på en gammel brun kafe, men heldigvis kommer vi fort på andre tanker. Lokalet er delikat innredet med både nye designmøbler og noen gamle «mormorstoler» som setter tonen.

6-retter

Vi blir igjen overrasket av en flott meny. Denne gangen en 6-retters meny som vi nok en gang sliter med å velge noe vekk fra!

Kalvetartar med rødbet, hjertesalat og surdeigskuler ble min favoritt. Men både sjøkreps og blåskjellrisotto, seien som var dagens fangst, den grillede svinenakken, den friterte camemberten og carameliamoussen var høydepunkter både hver for seg og sammen!

Alle rettene ble dyktig presentert av kokk og eier Atle Strand Karlsen, som for anledningen var servitør. Vi ble anbefalt noen utrolig spennende viner til de ulike rettene.

Lokale råvarer

Atle fortalte villig vekk om hvor heldige de var som bodde midt i matfatet. Her har de urter og sopp de kan plukke selv, og fisk og skalldyr de får tak i nede på kaia.

Vi er bortskjemte som bor i Oslo og har gode restauranter på hvert gatehjørne. Men vi mangler noe som vi lettere finner på steder som Vega og Brønnøysund. Nemlig tilgangen på lokale råvarer av aller høyeste kvalitet.

Fisken de henter på brygga, soppen de plukker i skogen eller bærene som vokser hos naboen, har en annen smak enn om de først skal fraktes til storbyen!

Det er også utrolig morsomt å se at man får kvalitet over alt i Norge, bare man leter litt. Og hvis man er interessert i å finne lokalmatprodusenter, gjør man som oftest det.

Det er gøy å se at det går an å leve av å lage spekepølser og kjøttmat på Vega og at man kan drive en gourmetrestaurant i en by med 5000 innbyggere! Hurra for de som våger å satse!

Følg Catrines reiser på Facebook og Instagram for å få med deg nye innlegg.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *