Gå på vannet i Peyriac-en-Mer

Kyststripen fran Montpellier og nesten ned til Spania er full av grunne laguner mellom Middelhavet og «innlandet». I mange av disse foregår det fortsatt saltutvinning, som for eksempel i Gruissan og La Palme.

Saltutvinningen i Peyriac-en-Mer ble lagt ned på 60-tallet fordi byen lå ugunstig til med tanke på transport av saltet. Verken vei eller jernbane gikk nært nok.

Nå er parken et naturområde med turstier rundt lagunene og mange steder har de bygget trebroer oppå de gamle «bryggene» som ble brukt til lagring av saltet før det skulle sendes videre. Dette både for å bevare dem og for å gjøre området tilgjengelig for alle. Hele lagunen er en del av et naturvernområde rundt Narbonne som kalles Parc naturel régional de la Narbonnaise.

Verneområdet har rikt dyre- og fugleliv og siden det «alltid» blåser her nede, er det mange av dem som også er yndet for kiting og surfing. Annet “dyreliv” i nærheten er det også, siden den afrikanske dyreparken i Sigean er rett sør for Peyriac-en-Mer.

Naturen har erstattet saltproduksjon

Peyriac-en-Mer er nok mer kjent for fotturer en ekstremsport. Byen har egne parkeringsplasser spesielt for besøkende som skal ut på tur. Dette er et veldig populært område. Det er bare å følge skilter til «gjesteparkering».

Kart over turstiene i Peyriac — Vi parkerte ved P’en i den røde stjernen ved fotballbanen, fulgte den gule stien rett fram og fortsatt på en bilvei langs Étang du Doul og så krysset vi over toppen og kom inn på den gule stien ned mot Étang de Bages-Sigean.

I strålende sol og 20 grader midt i november, gikk vi en times tid. Fascinerende å gå på vannet. Stiene er ganske godt skiltet med lengde og det finnes kart som viser hvor de ulike merkede løypene går.

Vindstille og nydelig blå himmel i Peyriac

I tillegg er det noen «villstier» som gjør at man kan krysse litt og både gå enkelt langs vannet på gode grus- eller asfaltveier eller på litt mer rufsete stier opp i høyde. Der får man et godt overblikk over lagunen og byen og vi ser ganske langt sørover også. Helt til nabobyen La Palme der det fortsatt utvinnes salt.

I tillegg til “bryggene” som nå delvis er belagt med tre for å la oss gå der og for å beskytte, så ser vi mange andre rester av saltproduksjonen. Porter for å åpne og stenge for vann måtte til for regulere. Poenget med bassengene var jo at det salte vannet skulle fordampe slik at saltet ble igjen. Da måtte man jo hindre mer vann å komme inn.

Koselig sentrum

Selve byen er også koselig med flere serveringssteder. De har helt tydelig nylig rustet opp torget med overvannsbasseng med nydelige blomster. Lavendelen blomstret selv i november.

Vi spiste en enkel salat til lunsj i sola. Denne lille byen hadde 4 restauranter som vi så og 3 av dem var åpne en søndag lunsj i november. Merk at pizzeriaen ikke tar kort, her er det kontanter som gjelder. Byen har heller ikke kortautomat, så nærmeste minibank er i Narbonne! Det er litt upraktisk for besøkende vil jeg tro.